Surrogati er noe som engasjerer mange, og hvor de fleste ser ut til å ha en mening. Argumentene man leser for og mot varierer. Noen har en filosofisk tilnærming, andre mener moral og etikk må veie tyngst, mens enkelte lar sin religiøse overbevisning være tungen på vektskålen.
Etter hvert som debatten har pågått har vi sett en del likhetstrekk med debatten om den nye ekteskapsloven som trådte i kraft i 2009. Med utsagn som «det er ingen menneskerettighet å få barn» osv. mener vi debatten føres på uriktige premisser.
Nei, det er ingen menneskerettighet å få barn, men vi vet at gjennom adopsjon, sæddonasjon, assistert befruktning osv. så finnes det mange muligheter for voksne personer i Norge å få barn. Teknologien, samfunnsutviklingen og lovverket muliggjør dette. Uavhengig av hva man måtte mene om disse mulighetene kan vi slå fast at det fint lar seg gjøre i 2013 å få barn på andre måter enn den aller vanligste.
Et annet alternativ som finnes, men som ikke er lovlig i Norge, er surrogati. En myte vi vil avkrefte tidlig er at surrogati utelukkende er en homosak. Faktum er at heterofile par som ikke kan få barn på «naturlig vis» er den største gruppen som benytter seg av surrogati. Dette er derfor en diskusjon som ikke kan stoppe opp på grunn av eventuelle fordommer noen måtte ha mot lesbiske og homofile.
Spørsmålet om surrogati angår oss alle. Det er en debatt som handler om hvorvidt surrogati skal være et alternativ som voksne mennesker, uavhengig av seksuell orientering, skal kunne bruke i Norge for å få muligheten til å få barn.
Vi diskuterer altså ikke hvorvidt det finnes, eller om det skal finnes en rett til å få barn. Det vi derimot diskuterer er hvorvidt det skal være like muligheter til å få barn. Det vi også bør diskutere er hvorvidt staten skal gripe inn i voksne menneskers liv, uavhengig av seksuell orientering og forby dem muligheten til å få barn på denne måten? Og hvis de skal det, i hvilke tilfeller er dette i så fall riktig, og hvilke kriterier skal ligge til grunn for å gå til et så drastisk skritt.
For alle kvinner kan det oppstå komplikasjoner ved en graviditet. Derfor er det viktig at de kvinner som stiller opp som surrogat vet hva en risiko ved graviditet innebærer. En løsning, for å sikre at kvinnene som bærer frem barnet har kunnskap om hva en graviditet innebærer er – som det praktiseres i ulike andre land – at kvinner som er surrogat skal ha født barn tidligere. Kvinnen som er surrogat bør selvsagt ivaretas på lik linje med alle andre gravide under svangerskapet.
Studier fra bl.a. Family and Child Psychology Research Centre ved City University I London finner ikke følelsesmessige eller psykologiske forskjeller mellom barn født ved hjelp av surrogati sammenlignet med andre barn. Foreldrene viser seg å ha mer enn gjennomsnittlig gode foreldreegenskaper og er ressurssterke mennesker. At disse barna er ønsket kan det ikke være særlig tvil om. Forskere fra Cambridge University forsket på lykke og forhold til foreldrene for barn født gjennom surrogati.
Konklusjonen der var at det ikke har påvirket livene til barna at de er født på denne måten. Vi har heller ikke blitt presentert for forskning som tyder på at barna har et sterkt grunnleggende behov for å vite hvem som donerte sæd eller egg (biologisk opphav), eller for å ha kontakt med surrogatmor for å være lykkelige og leve gode liv. Samtidig anerkjenner man at forskjellige barn kan ha forskjellige behov og at noen vil ønske å kjenne til sitt biologiske opphav og/eller surrogatmoren.
Mye av kritikken har handlet om at rike i vestlige land gjennom surrogati utnytter fattige kvinner i fattige land. I visse land finnes det derfor krav om at kvinnen som er surrogatmor skal ha en viss årlig inntekt for å sikre at kvinnen ikke havner i en utnyttelsessituasjon og/eller er avhengig av inntekten surrogatmoderskapet gir.
Et tankeeksperiment kan være et system der selve surrogatien er gratis. Dvs. kvinnen får ikke betalt for jobben, men de blivende foreldrene må betale for alt som har med legebehandling, oppfølging, støtte og fødsel for kvinnen.
Om man lovliggjør surrogati i Norge og man samtidig innfører krav om en viss årlig inntekt så vil man sikre at kvinnene dette handler om ikke er i en avhengighetssituasjon. En lovliggjøring vil også i større grad bidra til at vi unngår at mennesker reiser ut av Norge og til land der risikoen for at kvinnene er i en vanskelig situasjon og at de utnyttes, er større.
«Hvorfor kan man ikke bare adoptere barn da?!» Denne argumentasjonen husker vi fra ekteskapslovsdebatten. Hvorfor skal homofile og lesbiske på død og liv ha egne barn? Dette moraliserende standpunktet kan vel stilles til alle som ønsker barn. For homofile og lesbiske er det dessuten ikke «bare å adoptere».
De fleste er enige om at vi ikke kan straffe noen som velger å få barn gjennom surrogati i utlandet. Hvordan skulle det skje? Ved å frata barnet en forelder gjennom byråkratiske vedtak? Bøtelegge barnas foreldre? Fengselsstraff? Det negative med surrogati i utlandet er at det skjer i det skjulte, uten påvirkningsmulighet og kontroll. Sånn trenger det ikke være. Så hvis forskning viser at surrogatbarna har det minst like bra som andre barn, og vi kan være sikre på at kvinnene gjør dette av fri vilje, og ikke utsettes for større risiko enn ved en normal graviditet, og sist, men ikke minst at vi får flotte nye barn til verden. Hvorfor skal da norske myndigheter forby dette?
Vi i LLH Bergen og Hordaland mener den beste løsningen er å oppheve forbudet i Norge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar