Kjærlighet

Hvem hadde trodd at var så vanskelig å finne kjærligheten. Og det er anda vanskelig å finne den rette! Jeg har alltid ønsket å finne den rette, eller rettere sagt at den rette skal finne meg. Men min mor har alltid sagt til meg at jeg ikke kan sitte inne hjemme å vente på at drømme prinsen skal ringe/banke på døren. Jeg er ikke akurat en kvinne som er omsvermet med friere eller mannfolk rundt meg. Jeg er en kvinne som ikke er noe vakker,søt, pen eller sexy. Jeg er bare en aminnnelig kvinne. Jeg er sjenert mot nye mennesker, blir nok så stille når jeg treffer eller er hos personer jeg ikke kjenner. Det tar litt tid før jeg varmer opp mot nye mennesker. Men det verste jeg er redd for er at jeg ikke vil finne noen mann å ende opp å bli en bitter gammel dame med bare katter å snakke med. Og er veldig redd for at jeg aldri vil oppleve å finne kjærlighet med en mann og er redd for at min biologiske klokke renner ut. At jeg aldri vil bli velsinget eller oppleve lykken ved å føde/få mine egne barn.

Hardt

Det er hardt å takle å være ensom og singel. Jeg trodde jo at jeg hadde funnet mannen i mitt liv eller en som ville ha meg for resten av livet. Jeg tror på ekte kjærlighet og brenner for god gammeldags kjærlighet.Jeg har bestandig hørt at jeg er nokså gammeldags. Kansje fordi jeg mente at jeg vil finne en mann å forelske meg i, gifte meg med og få barn sammen med. Jeg vil ha en mann som jeg kan ha for alltid, jeg har alltid trodd på evig kjærlighet med en person. Det er foreldrene til min venninne E som jeg ser på som reprenterer god gammeldags kjærlighet som har varet over 40 år tror jeg. Som jeg ser opp til som god ekte gammeldags kjærlighet som har hatt sine gode og onde dager men som har varet en hel livstid. I dag vil par bare ha gode og gode dager. Jeg vil ha det som det avsluttes med i eventyrer, menlig å leve lykkelig alle sine dager.